I ett tidligere innlegg har jeg skrevet at jeg har ventet på at noe skulle skje. JEg har hatt følelsen siden yttår at noe i livet ville forandre seg, til det positive.

Det hele begynte med at jeg skulle feire dag sammen med noen venniner. Noen var nye venner andre gamle. En som var ny, var min samboers venns kjæreste, Linda.

Hun hadde hørt jeg drev med dyretolkning og lurte på om jeg ville hjelpe henne med hestene sine, og kansje lære henne å lese hestene sine. Jeg hadde en del øl innabords å begynte å skravle i vei om intuisjon og det å stole på seg selv. HUn forsto ike helt hva jeg mente og jeg sa jeg skulle vise henne. Jeg tok henne på låret og sa jeg fikk bilder opp fra hjemmet hennes, hvor jeg da ikke hadde vært enda. Jeg sa at jeg så en gammel stue, med grønt vegg til vegg teppe. PÅ veggen mellom to vinduer var et merke av en klokke som har hunget der i flere år. Jeg sa at jeg fikk beskjed om at klokken skulle henges opp igjen. Så fikk jeg opp at det var ett lite barn som likte å gjøre rampestreker i huset. Det åpnet skapdørene i gangen hele tiden, å alltid skapte vind i gangen. Jeg så også for meg en mørk kjeller, med bare en lem til åpning under stuen deres. Jeg ga også beskjed om at i det gamle skapet er det ett hemmelig rom som hun måte finne.

Linda såsjokkert på meg og jeg skjønte at jeg gikkfor langt å sa jeg bare tullet,så brøt jeg opp og gikk åsatt med meg andre venner.

Etter festen gikk jeg med en underlig følelse, noe ville skje snart….

Uken etter festen får jeg en telefon på jobb fra min samboers kamerat, Lindas kjæreste. Nå må jeg nesten fortelle at jeg og han aldri har vært gode venner, vi har kranglet mye å vært mye uenig og det har vart i over ett år. Han godtok meg aldri som sin venns kjæreste og syntes jeg var ei dum jente som bare bablet om idiotiske ting, å at han var lei av å ha meg i nærheten. Vi unngikk hverandre så mye kunne for å slippe å treffes.

Så Bjørn ringte meg på jobb.Han har aldri ringt meg før,jeg ante ikke at han hade nr mitt en gang. Han innrømmet at han aldri hadde likt meg fordi jeg alltid har sagt mye tull og virket sinnsforvirret som han sa. Han fortalte at Linda hadde fortalt hva jeg hadde sagt til henne på festen. Jeg svelget tungt, nå kommer d tenkte jeg, en real skyllebøtte uten like, å en perfekt anledning for han å virkelig skjemme meg ut. Han tok en lang pause i samtalen.

- jeg vil si unnskyld for alt jeg har sagt om deg Lillarosa. Vi har hatt våre uenigheter lenge nettopp fordi jeg ikke har trodd på noe av galskapen du har drevet med. Etter å ha pratet med Linda forstår jeg nå at det finnes mennesker der ute som vet mer og kan mer enn oss andre. HVordan kunne du vite alt det du sa til Linda når du ikke en gang har vært hjemme hos oss. Alt du sa stemte nøyaktig, d grønne teppet, klokken, skapet…jordkjelleren. Jeg er så lei meg for alt jeg har sagt om deg, jeg innrømmer å snakket bak ryggen din å skjemmes utrolig av det. Jeg snakket med samboeren din og sa unnskyld til han også, vær så snill, jeg mener det, jeg tar tilbake alt, du har gjort meg til en troende. Jeg tror på deg og alt du gjør, å jeg ville ringe deg for å si at jeg respekterer alt du gjør nå som jeg forstår at du ser mer enn oss andre. Du har min fulle ydmyke respekt.

Jeg ble ganske taus, jeg er sikker på haka mi lå på gulvet. Bjørn er en hard og bestemt mann, jeg har altid oppfattet han som raskt dømmende og egentlig utrolig barnslig og umoden. ALDRI hadde jeg trodd at han var den som skulle ringe å si noe slikt, med ett slikt ord fårråd. Jeg begynte å skjelve å skjønte at tiden var inne.

-Jeg er utrolig takknemlig for at du ringer å sier slike ting,hadde jeg aldri trodd og jeg vil bare si at min respekt for deg er utrolig høy. Nå ble jeg kjempe lettet, du er en utrolig herlig mann, sa jeg.

-Men vær så snill, ikke si noe til min samboer om dette, dette er noe jeg ALDRI har fortalt han da han ikke tror på slike ting.

-Oi, sa Bjørn, Little to late….Jeg fortalte han det. Jeg trodde han visste.

Vi avsluttet samtalen og jeg visste ikke om jeg skulle føle glede eller reddsel. Ville jeg miste samboeren min,vlle han se på meg som en galning som løy rundt meg eller noe, ikke tro på meg…

Etter jobb….

Samboeren min plukket meg opp ved bussterminalen, han sa ikke noe. JEg spurteom dagen hans osv, han svarte vagt.. Jeg turde ike si noe.

Da vi kom hjem satte han seg ved Pcn å sa ikke noe. JEg sa jeg skulle gå i dusjen. rett før jeg gikk i dusjen gikk jeg bort til ham. Så han i øynene og holdt han på kinnetog sa:-

-Lov meg en ting kjære, ALDRI bli uvenner med Bjørn, han er en utrolig mann som jeg har full respekt for, han er virkelig en god venn. La oss si jeg og han er blitt bestevenner:)

Samboeren min så på meg, -så du har snakket med han? Han fortalte meg hva du hadde gjort….er du virkelig synsk? Du skremte iallefall Bjørn, han var livredd og innrømmet noe han aldri trodde han skulle innrømme, at du snakker sant om alt du gjør. Aner du hvor mye dette betyr, dere to har alltid vært i tottene på hverandre. PLutselig på en dag er dere bestevenner, å Bjørn er ydmyk og kommer til meg og vil fortelle meg hvor mye han respekterer deg. Du er utrolig…Hvordan gjør du d…?

blikket han gav meg da jeg sa at jeg ser ting andre ike gjør, men at jeg liker ikke å bli kalt synsk, blikket var som om at han så en ny side ved meg han ikke hadde sett før, en side han vile gi full respekt for selvom han ikke forsto den.

-Ikke les meg er du snill, noe vil jeg ha for meg selv. Jeg smilte…han godtok d:)

Siden dette har samboeren min lagt merke til at jeg alltid vet hvor ting er når han leter etter d, jeg kommer med ett glas vann før han rekker spørre om det, jeg sier ting rett før han selv ska si d..

Han sier, -ja du vet vel hva jeg skal si nå,så jeg trenger ikke si d da…åsså ler vi…

utrolig deilig…å siden dette, ja så er det mye som har skjedd…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi er mange her inne nå som flytter. Denne nye VGBLOGGEN er fatal for bloggen. Få tilbake den gamle.

Allerede er mange av de store her inne flyttet, flyttet over til aftonbladet. En svensk side…

jeg vurderer også flytte, jeg finner ikke frem på denne nye VGblogg. Den er stygg, og man finner ikke frem til noe, pluss at alle flytter.

OM dere ikke lytter til oss bloggere, vil det ikke være noen bloggere igjen. Jeg er sikekr på at om dere endrer tilbake, vil de komme flyttende tilbake.

Nå har bloggen vært uendret i flere år, hvorfor endre den?Ingen liker denne endringen…

Jeg har nå sittet lenge på bloggen, ingen er her inne. Før kunne man sitte oppe hele døgnet og få svar på innlegg. Nå er alt her inne dødt…

Hør på oss….Vi vil ha gamlebloggen tilbake…Alle må kommentere å si seg enige de som er enige!!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I over en lengre tid har kollegaer og jeg merket at ting ikke har vært som de skulle på jobb. Allerede for ett år siden bemerket jeg dette for de andre, men ingen kunne si de hadde merket noe.

hva det var som skjedde på jobb?

Vel døren inn til butikken gikk opp og igjen hele tiden uten at kunder kom inn. Ting falt ned fra hyllene, og hunder som kom på besøk ble ofte nervøse, spesielt i ett hjørne av butikken. Der begynte hundene å skjelve,tisse, bæsje og spy. Jeg opplevde også at jeg ble bitt etter av en hund i dette hjørnet, dette av en hund som ellers var rolig og en jeg kjente godt.

I det siste har jeg opplevd at noe har beveget seg ved føttene mine, som om noen løp raskt forbi,ett lite vindkast i butikken hvor vinden ikke slipper til.

Jeg bestemte meg for at jeg skulle la emne være for de andre kollegaene mine.

En dag da jeg snakket med en kunde opplevde jeg å se en stor, bustete sort hund løpe opp trappen til andre etasje. Plutselig var hunden borte.

Heller ikke da nevnte jeg dette for noen kollegaer.

Like før jul fikk vi en ny ansatt i butikken. Hun visste ingenting fra før. PLutselig en dag like etter nyttår kom hun til meg litt bekymret. Hun kviet seg litt for å si noe. Først begynte hun spørre meg om jeg trodde på spøkelser osv. Jeg bare smilte og sa at det gjorde jeg nok på en måte.

Vel hun måtte nesten fortelle at hun en dag da hun var alene i butikken opplevde at en hund plutselig bjeffet på henne, enda det ikke var noen andre i butikken, herken mann elelr hund. Hun så seg om i butikken, og nok en gang kom bjeffene. Senere noen dager opplevde hun at noen varer falt ut av esken sin, ned fra hyllene og langt spredd utover gulvet. Hun spurte meg om jeg trodde kunne være en hund som kansje var på besøk fra den andre siden. Jeg fortlte henne alle mine opplevelser.

Etter denne samtalen tok jeg kontakt med en vennine om hun kunne prøve finne ut av hva som skjedde hos oss. Hun var allerede igang.Jeg selv har vært for sliten for å i det hele tatt prøve å finne ut av det selv, samtidig at jeg følte at jeg visste for mye. Hun fikk lite informasjon fra meg, annet enn  at vi hadde våre mistanker om at noe var på besøk hos oss.

Jeg fikk vite:

Vi har besøk av en hund som heter Buster. Han er stor sort blandingshund som levde på 1800-tallet. I dette hjørnet hvor alle hundene har blitt ofte nervøse, var hvor han hadde huset sitt. Han var lenket fast til huset på den tiden han levde. Da vi kom inn i bygget, ble han løst fra lenkene. Nå løper han rundt å leker i hele butikken. Han sa han stor koste seg da det var mat overalt, og han fikk så utrolig mye besøk av andre hunder. Kunne han ikke få lov til å være hos oss?!

etter dette har hundene som kommer på besøk blitt mye roligere, og kan endelig være i hjørnet uten å tisse på seg:)

Utrolig spennende synes jeg, og så koselig å ha en hund på besøk som gjør rampestreker. Så nå smiler jeg hver gang noe faller ned fra plassen sin fra hyllene.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

i flere år har jeg reist med buss, lyttet til de uendelig samme sangene på radio 1 og energy, via mobilen…

Jeg har hatt med meg bøker å lese på bussen, men om morgene og hjem fra jobb, er det slitsomt å begynne med å lese,så ikke alltid jeg har orket..

Så en dag ser jeg sjefen min sitte ute på parkeringsplassen i bilen. Tiden går, å hun sitter fremdeles i bilen, og jeg begynner lure på når hun egentlig har tenkt å komme inn å jobbe,ikke at hun var sen, men hva i huleste drev hun på med i bilen. Var noe galt, hun satt jo der bare..

SÅ kom hun inn..Hun hadde lyttet til lydbok, å det var så spennende at hun bare måtte høre ferdig…hun anbefalt lydbok på det sterkeste å ville låne meg cder jeg kunne låne.

Men jeg har jo ikke bil, å discman vet jeg ikke om eksisterer mer, så hva kunne jeg gjøre…d ble med radio 1 om å om igjen med samme musiken..

Så kjøpte jeg meg en ny mobil..

etter å ha uttforsket den ny mobilen oppdaget jeg at det var mulig med lydbok på den. SÅ jeg testet det..

 Harry potter bok 7 havnet på mobilen. jeg testet. 

Jeg hadde fått det til. Hver dag i en hel uke har jeg lyttet til harry potter på mobilen. Til min store samboers glede kunne jeg legge meg samtidig som han og lytte til lydbok, istedet for å sitte på stua å lese bok så han slapp å bli holdt våken av nattlampen…

 Helt fantastisk….

Dette er å anbefale for alle som pendler langt til jobb, som er ofte slitne, å det er helt fantastisk å sette på en lydbok når man også vasker hus….

dette anbefales til alle der ute som er sugne på bøker, men føler de har lite tid, er ofte slitne osv….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Den siste uken har jeg gått å ventet…ventet på noe jeg ikke vet hva er.

Mange vil kansje si;

-Åh, men det er jo julaften snart, med julegaver og fet ribbemat og julekos..

-Nei, d er ikke d jeg venter på.

-Hva da?

Nei jeg aner absolutt ikke. En følelse av forventning av å få vite noe, noe som ikke er beregnet på meg for en annen, som jeg skal fortelle…

jeg fortalte dette til min gode venn som deler en god del med meg ang sanse verdenen.

- d er sikkert noen som vil fortelle deg noe, som vil oppsøke deg å be om hjelp til å komme i kontakt med noen..

men hvem?

Å hvorfor har jeg på følelsen på at d denne gangen ikke er en hund?

men ett menneske, som har passert til åndeverdenen. Det er kun opplevd en gang tidligere, men denne gangen virker det som om dette er noe jeg vil lære på, noe jeg vil lære meg å forstå bedre..

Hvor lenge må jeg vente, jeg kan ikke tenke for mye på det heller, d må komme av seg selv…men når?

jeg venter…spent, nysgjerrig…hva venter…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

For noen år siden mistet jeg min kjære venn, min kjære hund. Jeg har fortalt i tidligere innlegg om hvordan jeg har fått kontakt med han gjennom dyretolkning.

Nå var det slik at natt til 31.oktober(de dødes natt vel å merke) lå jeg våken i sengen min sammen med min sovende samboer. Fikk ikke sove,lå bare å "dagdrømte".

Plutselig hører jeg to som snorker, min samboer og en annen, men vi var ingen flere. Jeg vridde på hodet for å høre om jeg hørte riktig. Like mellom meg og min samboer kom en kraftig snorkelyd frem. Den gikk i utakt med min samboers snorking.

Så fikk jeg bilder i hodet av hunden min. JEg smilte for meg selv og tenkte at nå er han på besøk. Han lå akkurat der hvor han brukte sove, midt mellom meg og samboeren. Dette var IKKE skummelt, bare en følelse av velbehag og trygghet. Plutselig begynner det å bevege seg i sengen, og jeg kjenner to potetramp over dynen.

Plutselig rører samboeren min på seg, han løfter dynen, akkurat slik han gjorde til hunden da han ville gjøre plass til han. Det var akkurat som om hunden var der å smøg seg under dynen til samboeren min. Samboeren min  bredde dynen fremover seg og jeg kunne se han trykke dynen mot seg. Å ett velbehaget grynt fra samboeren kom frem.

Da visste jeg at hunden var på besøk, jeg la meg bak samboeren min, å samboeren min flyttet hånden min så jeg ikke skulle forstyrre han som lå foran han… Samboeren min sov under det hele, og jeg lå bare å smilte:)

Med en utrolig god følelse av en savnet samhørighet sovnet jeg med ett smil om munnen:) 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ja jeg regner med mange av mine lesere ikke har orket tittet innom bloggen min på en stund da det er lenge siden jeg har skrevet noe her. Dette er fordi jeg har tatt en pause å stengte av hodet for en stund da ting har vært rotete i privatlivet.

Nå er alt i skjønneste orden og jeg følte meg endelig klar for noen uker siden til å begynne å åpne meg.Ved øvelser hver kveld har jeg sakte, men sikkert åpnet meg igjen.

Første opplevelse:

Min samboers mor var på besøk å hjalp oss pusse opp leligheten, og vi bodde alle sammen hos hennes foreldre. Vi så på værmeldingen på tv2 at det var denne natten spøkelser kommer frem.Natten før Mikkels messen, i følge den gamle kalenderen. Dette syntes jeg og min samboers mor, Linda, at var så spennende at vi bestemte oss for å sitte oppe denne natten, da vi vet det er noen som vandrer i hennes foreldres hus, og siden vi har bodd i leiligheten under,kunne jeg i en periode i fjor høre masse aktivitet om natten. Vi satte å ventet på midtnatt. Nå var det ikke noe spesielt som skjedde den natten dessverre, men vi fant ut en del ting oss i mellom vi før ikke hadde sankket om.

Vi begge kunne fortelle om dører som gikk igjen og skritt, og hvor disse skrittene gikk. Å vi hadde ikke snakket om dette sammen tidligere, og jeg har heller ikke nevnt det for noen andre i familien da ingen helt vil la seg tro på det. Det var utrolig spennende å finne ut at vi hadde opplevd mye av det samme.Etter denne kvelden åpnet jeg meg masse.

Nå det siste som har skjedd:

Nå var det slik at jeg sakte men sikekrt har drevet å åpnet meg ved øvelser jeg gjør hver kveld. Men denne kvelden var jeg så utrolig sliten at jeg gikk rett til sengs for å sove.Like før søvnen kom var det akkurat som om noen banket på en dør i hodet mitt å spurte om å få komme inn. Nå tenkte jeg at jeg må være i drømme,så jeg åpnet døren.

Inn gjennom døren kom masse bilder og informasjon om samboeren av en vennine av meg som jeg ikke har pratet med på flere mnd.Det var utrolig merkelig å plutselig få bilder fra hennes hus og samboer og barn sånn plutselig. Jeg fikk bilder av en kiste,gammel kiste,som tilhørte hennes samboer.Den var viktig. SÅ kom tallet 1906 frem. så kom bilde av datteren deres som satt på rommet sitt, og jeg fikk vite at hun satt inne i en beskyttende boble når hun var rommet sitt.Jeg så henne gjennom bunnen av ett glass,for den som kan skjønne det. Jeg fikk også bilder av en mann som sto ved inngangen til kjøkkenet deres.Han hadde skyggelue. Han drev med tømmerstokker av ett slag den tiden han levde. Så kom bilder fra en gammel tid. før huset ble bygget. Et dødfødt barn ble gravlagt, skjult, og bilder av en kirkegård og ett savn etter den kom frem.

Nå følte jeg at ting gikk alt for langt å at jeg måtte ha fantasert meg frem til alt dette. Jeg vurderte å sende en mail til min vennine, men følte dette var for skrudd til å sende i ett brev når vi ikke hadde hatt kontakt på en stund,enda jeg vet hun er åpent for alt dette, og at de vet det er mye som skjer i huset deres.

Men så….dagen etterpå fikk jeg faktist en mail fra min vennine hvordan hun spurte hvordan ting gikk, og om jeg hadde opplevd noe fenomener idet siste.Jeg tok dette som et tegn på å fortelle hva jeg hadde opplevd kvelden før. 

Hun ble ganske ivrig. Hun kunne fortelle en mye som var skremmende. Hennes samboers far hadde de visst at gikk igjen i huset. Han jobbet med telefon stolper da han levde, telefonstolper av tømmer. HAr du fått gåsehud nå eller,skal love deg jeg fikk det. Så kunne hun fortelle at det ikke var overraskende at han sto ved kjøkkendøren. Der gikk spottene i taket flere ganger i uken grunnet energi aktiviteter. 

Så kom vi da til kisten. Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle forklare hvordan den så ut,bilde i hodet var klart,men da jeg prøvde beskrive den hørtes den ut som en helt vanlig kiste…men denne var spesiell med sorte karmer osv. Så hun sendte meg en mms med bilde av kisten.

Gåsehud…Den så akkurat slik jeg så den for meg…å bilde var tatt i samme vinkel som jeg hadde sett den…da sto hårene mine over hele kroppen. For selvom jeg har opplevd slike ting mange ganger før, blir jeg fortsatt litt satt ut av hvor mye jeg får frem.Kisten kom ble også laget på tidlig 1900-tallet, og hadde gått i hennes samboers familie i arv i flere generasjoner.

Så kom vi til dette barnet.Det var utrolig ekkelt å fortelle henne, men hun tok i mot alt jeg sa. Jeg ville ikke skremme henne. 

Nå er det slik at jeg vet at hun lenge har slitt med å få frem fugleoppdrettet hun har ute i ut huset.Alle egg er ubefruktet, og sjelden er det parring.Kun tre egg har hun fått frem undger fra. HUnden hennes vil heller ikke se mot uthuset, å etter at en vennine av meg hadde pratet med hunden,kunne hunden fortelle at noe ondt holdt til i uthuset.

Jeg har tenkt en del på dette å lest en del gamle historier om sagn og myter rundt død fødte barn som ble gravlagt i usignet jord, eller satt ut for å dø. De finner aldri ro før de kommer i signet jord,og vil hjemmsøket stedet de ble lagt til dette skjer. Nå kommer det mye spekulasjoner om dette frem, men jeg kan tenke meg om dette har skjedd så har det skjedd der uthuset nå står idag, og er grunnen til at ingen dyr vil avle der, og hvorfor dyrene skyr uthuset.  Mange ganger har min vennine opplevd at kommoden der fuglene har reder ofte er blitt lukket igjen skuffene på i løpet av natten.

Hva du selv vil tro er opp til deg. Mange der ute vil sikekrt komme med noen kommentarer om hvor utrolig langt fra jordflata man kan komme osv. Tro meg, jeg har selv hvert der. De der ute som ikke tror, la vær å komme med utrop om ting dere selv ikke forstår..jeg har møtt mange som ikke tror på slikt for de selv ikke har opplevd det. De har kalt det hjernevasking av sdumme mennesker å gå rundt å få andre til å tro på slikt. Jeg har faktiskt møtt en mann som var så hardnakket overbevist om at vi var mange tullinger som drev med humbug, helt til han selv satte seg ned… han ba om unnskyldning for hans frekkhet, og sa at det måtte til å oppleve det selv før han kunne uttale seg, å han tok tilbake alt han sa….å han var en smart mann, normal på alle måter, akkurat som vi:)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mange fnyser nok når de ser overskriften min, men det er greit..

Ja jeg har mine tanker om den 6, sans. For dere som tror jeg mener å se elelr føle spøkelser er ikke det hva jeg mener.

6.sans går ut på å føle energier, å bruke de.

Når man meditere, slapper av, er sliten eller trøtt går hjernebølgene sakte. Dette gjør oss mer åpne for å motta energier fra andre, eller energier som ligger igjen.

Jeg tror vi mennesker er på vei til å utvikle evner som tidligere ikke har vært i bruk fordi vi ikke har vært klar for det. Gjennom historien kan man lese om flere menneskers beretninger om spøkelser, ånder, syn og forutsigelser som har hendt. Menneskene har ikke vært klar for noe nytt, noe som endte i masse drap av så kalte hekser og trollmenn for at noen mennesker kunne se ting den normale mann ikke kunne.

 Men nå er vi kommet til en nyere tid. Jeg tørr å si at minst 8 av 10 personer jeg spør om de tror på ånder,energier osv, innrømmer de tror på det, og 5 av 10 har opplevd noe selv. Så hvorfor er det så vasnkelig for oss mennesker å forstå at en ny tid er kommet. 

Mange sier de vil ikke tro på noe før de ser det. Da spør jeg….

når du slår på radioen, ser du musikken komme flyvende gjennom luften, ser du radio bølgene. Svaret er ett nølende, å nei jeg skjønner hva du mener, svar. SÅ du ser altså ikke hvor musikken kommer fra, men allikevel kommer det musikk ut gjennom radioen, å slår du på en annen radio med samme frekvens så kan de spille samme musikk samtidig, men er det mulig når du ikke kan se det da?

Så hvorfor er hjernebølger og energi som også beveger seg i bølger så vanskelig å tro på at er mulig. Du sender ut informasjon med dine hjerne bølger om at du for eks er sliten og trøtt, jeg tar i mot de bølgene å leser de. Det er det den sjette sans gjør. Tar i mot energi…

Hvorfor er ikke det mulig?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter kurset dro jeg inn i den store hallen hvor alle bodene sto, og bort til min vennine som satt i dyrekomuniksajons avdelingen. JEg fortalte henne om kurset, og midt under samtalen kom kurslederen bort til meg. HUn tok meg i hånden og takket meg for alt jeg hadde fortalt henne. HUn sa ingen andre hadde noen gang fått henen til å gråte under sine kurs, å at jeg hadde gjort ett kraftig inntrykk på henne.

Jeg turte ikke si at jeg var fremdeles tvilende til det hele og at tilfeldigheter kan skje, men tok til meg alt hun sa.

Så var jeg endeløig hjemme og ivrig etter å snakke med oppdretteren til min kjære Pluto.

Nå må jeg nesten fortelle at da jeg hadde PLuto var jeg mye syk, og til slutt tok jeg avgjørelsen om å la PLuto dra tilbake til oppdretterene får ett bedre liv. PLuto hadde vært en god støtte for meg da jeg var syk, men dessverre kunne ikke jeg stille opp like mye for gutten, så dagene hans ble lange med ingen turer. Gutten kjedet seg og fikk ikke nyte livet slik en hund skal, så avgjørelsen var tung, men samtidig enkel. Han måtte omplasseres til noen som hadde tid til gutten. Oppdretterene og jeg har hatt god kontakt siden første telefon om evt kjøp av PLuto, å de ble kjempe glade for at jeg ville sende ham til dem,slik at de kunne finne ett godt hjem til han.Så ble gutten sendt til de sammen med en vennine av meg som skulle samme vei. Jeg plasserte gutten i buret i bilen etter å ha gitt ham ett nuss og en klem som jeg fremdeles holder på å kjenner den dag i dag.

Så kom tilbake til hva oppdretterene kunne fortelle etter jeg haded fortalt dem om hva vi fikk opp på kurset.

Da gutten hadde kommet ned til oppdretterene hadde han vært litt ulykkelig. Han gikk alltid ved døren og ventet, oppdretterene var overbevist om at han ventet på meg, noe jeg også tenker. Gutten ble aldri noe sosial med de andre hundene i huset, og ble derfor en skikkelig kose hund som fikk ligge i sofaen mens de andre var ute i hunde gårdene. Så en dag kom en vennine av oppdretterene på besøk hos de, og Pluto var forelsket. Han hang på henne som en klegg. GUtten sluttet å vente ved døren mer, han hadde funnet en ny eier:) Han fikk flytte inn hos henne like etterpå.

Etter noen mnd begynte gutten plutselig å bli aggresiv mot hennes andre hunder. PLuto hadde aldri vært aggresiv før, man kunn løfte han etter halen uten at han ga det minste tegn til agresivitet, men nå kunneman knapt røre gutten. Han begynte bite etter eierene og ble verre å verre. 

Så en dag begynte gutten å kaste opp. De hadde en god stund problemer med å få i gutten mat å han hadde blitt tynn. Å nå kastet han opp alt han fikk. Han siklet enormt hele tiden, og dette er en rase som ikke sikler noe særlig. Han begynte å bli sløv og viste tegn til smerter i magen. Etter tre dager ble det bestemt at det ble vetrinær besøk. MAnge vil kansje fundere på hvorfor de ikke gjorde dette tidligere, men vetrinæren er vanskelig å få tak i, å lite tilgjengelig hvor de bor.

Hos vetrinæren skulle de bedøve han,for så undersøke han. Da sprøyten ble satt, sovnet den lille gutten stille inn. Han var så utmattet og sliten at han gav opp da bedøvelsen kom.

Så fortalte oppdretterne hva som kunne være årsaken. MIn lille gutt var så alt for glad i å spise teppene sine.  Mistankene ligger i at han hadde fått en klump av tepper i magen som førte til forstoppelse, som videre fører til oppkast og til slutt døden om det ikke blir funnet ut tidsnok.

Så sa oppdretteren noe til meg som gjorde meg varm om hjertet, men samtidig trist.

- Pluto hadde fullført sin oppgave. Han var lykkelig hos meg, han hadde hjulpet meg med god trøst mens jeg hadde vært syk. Å det var på den tiden da jeg endelig var friskmeldt han døde. Han hadde gjort jobben sin..

Så kommer jeg til min tro. Ja, hva tror jeg? altså om alt dette med å kommunisere med dyr? 

Mange venner har kommet til meg med bildene av dyrene sine å bedd meg finne ut hva som er galt, eller om alt er bra. 

å jeg må si jeg begynner å tro. Nølende har jeg gjort øvelsene, men gitt alt. å ALLE jeg har kommunisert med har jeg truffet rett på.

Ja til og med hvordan det så ut der hvor en hund sto hver dag, nøyaktig. Da vil sikkert  mange si, jammen den er jo enkelt, det er sikkert ett tre der og en kles stativ.å litt gress. -

-Ja det er riktig, men hvor mange har en eld gammel heste henger stående til pynt i hagen?

Å jeg har til å med fått opp inntrykk fra en hund om eierens sykdom. Jeg hadde aldri møtt eieren før,bare fått tilsendt bilde av hunden å ett rop om hjelp. JHunden forteller at eieren klør på leggene hele tiden og er ofte sår. Så forteller eieren meg at hun har solireasis.

Det er så utrolig mye som stemmer at jeg må bare si det…

DET ER MULIG, DET ER ENKELT OG VIKTIG FOR OSS OG DYRENE!!!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En kollega av meg arbeider som dyretolk. HUn er utdannet innen dyretolk og dyrekommunikasjon. Stilte jeg meg tvilende til dette? OOOHHH YES

Nå tenkte jeg aldri på å utfordre henne til å evt kommunisere med noen av mine dyr, men jeg lyttet ofte til dyre samtaler hun hadde ført.

For dere som ikke vet hva en dyretolk gjør så er det ganske enkelt.

Man rett å slett tar kontakt med ett dyrs sjel gjennom meditasjon og kommuniserer med dyret. Dyretolkningen er forskjellig fra folk til folk. Noen klarer føre samtaler med dyrene,andre får opp bilder og inntrykk, andre følelser dyret har i forhold til ting,eller gjennom kroppen.

Så var det slik at jeg dro på en alternativ messe, hvor ett av kursene som ble holdt var ett minikurs innen dyrekommunikasjon. Kurset var gasnke enkelt. Kurs lederen viste oss flere øvelser man skulle gjøre for å selv komme i hamoni i sinn og kropp. Vi fikk ett bilde av en hest, navnet på hesten og dens alder. På bildet så det ut som en lykkelig frisk hest.

Vi gjorde øvelsene, og så kom tiden for å kontakte hesten. Aller først skulle vi kjenne på vår egen kropp hvor hesten evt ville ha smerter elelr plager. Jeg som tvilende trodde at dette var noe jeg ikke ville komme til å klare, jeg konsentrerte meg og kjente plutselig smerter i kroppen. Først fikk jeg smerter i korsryggen og over hoftene, så kjente jeg en gnagende følelse over den venstre hånden min. En utrolig sult begynte knage i magen å jeg følte meg helt utmattet.

Plutselig begynte bilder av tørkede trær komme frem, bilder av innhengninger og plutselig kom ett bilde av en hund. Hunden var viktig. Hunden var en husky lignende hund,stor med masse pels og ett ulveaktig ansikt bare rundere. Hunden løp vekk fra meg, men samtidig fikk jeg ett tillitsfullt blikk fra den som sa meg at denne hunden likte jeg, selvom jeg var redd hunder. Så kom tiden for at vi skulle åpne øynene å takke hesten for samtalen. 

Kurslederen spurte rundt i salen om hva vi hadde opplevd. Mange hadde følt å kjent det samme som meg. Så kom min tur.

Jeg fortalte om sulten, smertene rundt venstre hånd og hoftesmertene. Kurslederen fortalte etterpå at hesten var hennes.Hun hadde sett den nede i Egypt, den hadde stått fast lenket (med en lenke på venstre fram fot) i tre år. Den var utsultet og tynn. Grunnet sulten hadde den fått smerter i nedre rygg og problemer med hoftene.

JEg ble mildt sagt sjokkert. Var det en tilfelighet? 

Så spurte kurs lederen om noen haded fått opp bilder under samtalen. Jeg rakte opp hånden. 

-Så spennende, ikke mange klarer få opp bilder, sier kurslederen. -Fortell.

Jeg fortalte om bildene i den rekkefølgen de kom i, og til slutt fortalte jeg om bildet av hunden. Kurslederen sto som stum. Så begynte hun hikste, snudde seg vekk fra salen, lente seg mot ett bord, å ba om unnskylning og tid til å hente seg inn. Hun gråt.

Jeg selv ble så fra meg av å se hennes reaksjon at jeg selv ble på gråten, hva hadde jeg sagt?

Kurslederen hentet seg inn å fortalte.

Da hun endelig hadde fått hesten til Norge hadde hun allerede en hund, en liten husky blanding. Hesten var livredd hunder, men akkurat denne hunden hadde hesten merkelig nok full tillitt til. Hunden fikk løpe ved bena til hesten og alt. Det som gjorde inntrykk på henne var at hesten hadde gitt meg bilde av hunden og vist sin tillitt til hunden. Hunden var dessverre død nå, men hun ble så glad for at hesten inkluderte med hunden som ett tegn for å vise at jeg hadde fått kontakt, god kontakt.

Så kom tiden for at vi som hadde med bilde av våre egne dyr vi ville ha kontakt med. Vi satte oss i grupper, jeg hadde bilde av min lille hund Pluto.Kun en av de andre i salen satte seg hos meg for å snakke med Pluto.Vi gjentok øvelseneog tok kontakt. Nå var det slik at jeg viste masse om min kjære Pluto, utennom om hva han døde av. Hun som sate seg hos meg fikk begynne først så jeg selv kunne få en bekreftelse på at det hun hadde fått vite kunne være sant.

Hun fortalte.

-Jeg føler meg utrolig kvalm, jeg sikler og kaster opp, jeg nærmest kveles av alt siklet som kommer i munnen. Jeg blir mer og mer sliten, jeg er ved kanten, men så er plutselig alt kjempe bra. Jeg løper å leker og alt er bare herlig. Så kom han innpå tiden da han kom til sin nye familie. HUn følte han gikk å ventet å ventet på noen, men så kom en annen inn i bildet, å da visste han at han var trygg å trengte ikke vente mer.

Jeg fortalte.

Akkurat de samme inntrykkene med kvalmen osv. Fikk opp bilder av gutten være i innhengningen, men ikke sammen med de andre hundene. Han gikk frem og tilbake langs gjerdet å holdt utkikk å ventet. Fikk også bilder av at han ventet mye ved døren på noen.

Så var kurset over. Jeg skal fortelle om min kjære hund, men det kommer først når jeg har fått snakket med oppdretterene noen timer etterpå. Da vi forlot salen la jeg merke til at en av mennene som hadde reist hånden ved begynnelsen da hun spurte om noen ikke trodde på kommunikasjon med dyr, gå frem til kurslederen. Jeg hørte ham takke henne å unnskylde seg for hans tvil, men at han nå hadde fått oppleve det selv å måtte bite seg i leppe for hvor spennende det hele hadde vært. Jeg smilte.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende